Galleri F 15

No one should call you a dreamer

29.jan - 20.mar

NO ONE SHOULD CALL YOU A DREAMER

Med Azar Alsharif, Cecilia Jiménez Ojeda, Cristina David, Donkey & Punch, Hanne Grieg Hermansen, Mercedes Mühleisen, Richard Alexandersson, Silja Leifsdottir, Stian Gabrielsen, Tora Dalseng og Øyvind Aspen.

Kurator Kjersti Solbakken.

Matthew: I was one of the insatiable. The ones you’d always find sitting closest to the screen. Why do we sit so close? Maybe it was because we wanted to receive the images first. When they were still new, still fresh. Before they cleared the hurdles of the rows behind us. Before they’d been relayed back from row to row, spectator to spectator; until worn out, second hand, the size of a postage stamp, it returned to the projectionist’s cabin. Maybe, too, the screen was really a screen. It screened us… from the world.

No one should call you a dreamer utforsker spørsmål knyttet til begrepene deltakelse og isolasjon, og undersøker hvordan vi forholder oss til konstruerte og reelle bilder. Skillet mellom en drømmer og en eskapist er at sistnevnte betegnelse oftest brukes i en nedsettende betydning. I filmen The Dreamers av Bernardo Bertolucci fra 2003 beveger den amerikanske studenten Matthew seg fra å være en unormalt engasjert betrakter av film til å bli sugd inn i søskenparet Isabelle og Theos absurde univers. Mens studentopprøret i Paris herjer rett utenfor vinduene skaper de tre ungdommene sin egen virkelighet, godt isolert fra omverdenens regler og normer. De drømmer om en annen verden og flykter inn i filmen, som for dem blir mer virkelig og dermed også viktigere enn konflikten som pågår utenfor husets vegger. Hva innebærer det å realisere det mulige? Og hva forteller denne historien oss om vi velger å sammenligne gallerirommet med Theo og Isabelles hus? I filmen kastes til slutt en stein inn gjennom ruta og virkeligheten innhenter og separerer de tre ungdommene.

Å bevege seg inn i kunsten krever ofte en aktiv opphevelse av vantro. Eksisterer den samme formen for åpen hengivelse i lesningen av reelle bilder? Gjennom fiksjonen kan speilingen av samfunnet oppfattes sterkere og mer tydelig enn bilder fra virkelige hendelser. Dramaturgien er stadig mer tilstede i formidlingen av virkelige hendelser. De mest effektive bildene blir plukket ut og utgjør den sammenhengende historien som til enhver tid forteller oss hvem vi er. Jacques Ranciere har sagt at kunsten ikke først og fremst er politisk gjennom de budskapene og følelsene den formidler om verdens konstruksjon. Den er heller ikke politisk gjennom måten den framstiller samfunnsstrukturer, klassekonflikter eller samfunnsgruppers identitet på. Den er politisk nettopp fordi den tar avstand fra disse funksjonene, gjennom den typen tid og rom den skaper, og gjennom den måten den avgrenser denne tiden og fyller disse rommene på.

Verkene i utstillingen problematiserte lesning av bilder i bevegelse kontra fryste øyeblikk man selv kan velge å tre inn i eller ut av. Kunstnerne utforsket skillet mellom det å lese, se og det å erfare. Utstillingen forholdt seg til paradokset som oppstår gjennom forståelsen av det konstruerte virkelige og virkeligheten i det konstruerte, med de definisjoner, sjangrer og kategorier dette har resultert i.

I forbindelse med åpningen ble utgivelsen Felines av Stian Gabrielsen
og Cecilia Jiménez Ojeda lansert.

Utstillingen og utgivelsen utgjorde True Norwegian Black Drama del 3 og 4.

1 No One Should Call You A Dreamer

Bilde: No one should call you a dreamer